Kjell Pahr-Iversens kunstnerskap - et resumé

Kjell Pahr-Iversen (f. 1937) har helt siden debuten på Vestlandsutstillingen i 1959 markert seg som en av de mest særpregede skikkelsene i norsk samtidskunst. Verkene hans unndrar seg enkle kunsthistoriske merkelapper; i stedet knytter formspråket seg til en rekke høyst forskjellige tradisjoner og strømninger. Midt i dette stilmessige mangfoldet finnes det likevel en bærende fellesnevner: en nedtegnelse av lyset som en iboende livskraft i billedflaten. Formspråket og den koloristiske utforskningen gir billeduttrykket en vital energi og en materiell oppdrift som løfter kunstnerskapet frem som en fortrøstningens kunst – som ikonisk kunst.

• Grafisk fundament og trykksvertetegninger (1959–64): Utdannelsen under Povl Christensen i 1957-59 etablerte en forankring i en figurasjonsorientert grafikktradisjon, der xylografiens lineære disiplin og dramatiske lysspill ble retningsgivende (se verket Messe 1959-60). Under et opphold i Amsterdam fra høsten 1961 utviklet Pahr-Iversen en særegen teknikk der trykksverte ble påført papiret med rull og kost, noe som fremstår som en kombinasjon av tegning og maleri i eksistensielle motiver (Kristus, Prelat, Klovn).
• Impresjonistisk klang, japansk kunst og open space (1964–65): Etter studier av den visuelle siden av originalpartiturer i London (1963–64) inntreffer en nærmest atmosfærisk fase i kunstnerskapet (Partitur, Mozartiana). Formspråket preges av en radikal bruk av hvite flater og negative rom som gir assosiasjoner til det japanske tomromsbegrepet Ma. Koloristisk og formalt trekkes det linjer til Pierre Bonnard, Claude Monets sene vannliljemalerier og Sam Francis' parisiske 1950-tallsfase.
• CoBrA-uttrykk og fransk vending (siste halvdel av 1960-tallet): I perioden 1966–67 har verkene klare stilmessige berøringspunkter med CoBrA-gruppens energiske gestikk og mytiske motiver (bl.a. Asger Jorn) i serier som Soria Moria og Himlens musikanter. Rundt 1968 inntreffer en ny dreining mot École de Paris og lyrisk abstraksjon blant annet preget av Maurice Estève, der det etter hvert også integreres sirkulære fargekomposisjoner beslektet med Robert og Sonia Delaunays orfisme og simultankontraster.
• Den sene Parisskolen og minimalistiske strukturer (1970-tallet): Gjennom lengre Paris-opphold og utstilinger hos Camille Renault gjennom hele 70-tallet trådte han inn i en dialog med franske nonfigurative malere som Alfred Manessier, Jean René Bazaine og Jean Le Moal, noe som åpnet billedflaten for en fransk-lyrisk abstraksjon. Fra 1973 systematiseres dette i serier som Portene åpner seg (fargekritt) og Pastorale (akryl), der algoritmiske mønstre også knytter kunstnerskapet til den abstrakte minimalismen.
• Det ikonografiske rommet og autonom kolorisme (1980-tallet): Med overgangsserien Det åpne vindu (1979–81) og de påfølgende, pastose sentrumsikonene (Ikon, Sulamith, Det nye Jerusalem) etableres en strengt sentrert billedorganisering som refererer til østkirkelig ikontradisjon. Fargematerien behandles som en autonom lyskilde, beslektet med Mark Rothkos sene malerier. Lagdelingen utvikles til et kontrapunktisk samspill mellom overmalinger og underliggende fargefelt som interagerer direkte på flaten.
• Kalligrafiske monumentalverk og street art: I monumentale utsmykninger oppstår det tydelige strukturelle paralleller til de flateutfyllende og kalligrafiske prinsippene i moderne gatekunst. Dette formspråket, preget av energiske primærfarger og rytmiske, innvevde kraftformer, kulminerte i den 66 meter lange glassmalerifrisen Forbarmelsen (1989) i Lilleborg kirke og det monumentale maleriet til Clarion Hotel Stavanger (2000). Pahr-Iversen har også laget eksplisitt gatekunst, som i skolegården på Tjensvoll skole.
• Portalstrukturer, chevronborder og mikromorfologi (1990-tallet): På 1990-tallet artikuleres portalmotivet som en søken etter faste, massive arkitektoniske strukturer, inspirert av stavkirkeportaler og totempåler (Portal, Totem, Rød vegg). Under et Paris-opphold i 1990 reorienteres formspråket gjennom studier av islamsk ornamentikk og mikroskopisk plantemorfologi, noe som resulterer i monokromatiske chevronmønstre og den tidlige 90-tallsutgaven av serien Herbarium med fokus på vegetative vekstrytmer.

• Biomorf abstraksjon og lys gjennom naturen på 2000-tallet: Rundt årtusenskiftet trer biomorf abstraksjon i forgrunnen, der botaniske elementer som ryggvirvler (Vertebra), plantestrukturer (Herbarium) og insektformer blir de bærende motivene. Disse oppstår gjerne i hybrider, og det faller etter hvert en evig ro over figurasjonen (Insektgud). Parallelt utvikles strektegningene fra 70-tallet, nå også som malerier (Mycelium og Meditasjoner over lyset i trær) – der fokus rettes mot lyset i og gjennom naturabstraksjonen.

Konklusjon
Kjell Pahr-Iversens kunstnerskap forener tegning, grafikk, orfisme, lyrisk abstraksjon, minimalisme, kalligrafi, naturabstraksjon, østkirkelig ikonografi, flateorientert maleri og gatekunstformasjon i en helhetlig billedmessig enhet. Der etterkrigstidens avantgarde ofte var preget av eksistensiell pessimisme og formal dekonstruksjon, reorienterer Pahr-Iversen maleriet mot en form for ontologisk oppdrift. Billedflaten fungerer som et akkumulerende, materielt minne der lagvise overmalinger og repeterende mikrostrukturer synliggjør livgivende prinsipper og vekstrytmer. For en kunsthistorisk resepsjon representerer kunstnerskapet en sjelden posisjon i den sene modernismen: En metodisk undersøkelse der den omfattende historiske referanserammen inkorporeres i drivkraften for et vitalt og fortrøstende nonfigurativt maleri.