Tegning
Tegningen Ung poet 1970 har fulgt meg hele livet. Dette vakre alvoret tiltaler meg på et veldig dypt plan – denne uutgrunnelige kombinasjonen av fred og melankoli. Her er det som om skjønnheten fremstår ren, uten mas og støyende smil. Kjell-Pahr-Iversen begynte tidlig å tegne. Blyanten ble redningen da livet ble mer sosialt innelukket etter ansiktsskaden. Det var da også som tegner han debuterte på Vestlandsutstillingen i 1959 – med de to blyanttegningene Credo (en ansiktstegning) og Hellig Hellig er Herren Gud. Jeg finner særlig den sistnevnte kunstnerisk interessant. Den kunne jo med første øyekast virke som en kombinasjon av et teknisk svennestykke og en ungdommelig dyrking av det dystre – med disse tre sekkebærerne som virker å komme like fra dødsriket. Ved nærmere ettersyn erfarer jeg imidlertid tegningen som usedvanlig moden – ja, rett og slett som en ouverture til noe helt sentralt i det kunstnerskapet som er ved å fødes, nemlig gleden og lovsangen i og med jordbudenheten.
Sanctus
Hellig Hellig er Herren Gud! Det er den lovsangen englene og skapningen omgir Gud med. I tegningen får jeg fornemmelse av at det er de enorme hendene - arbeidsnevene som synger. Blikket går fra de døende ansiktene og de slitene kroppene ned til de kraftige hendene - og videre ned i jorden, som er det befriende sted i bildet. Det er arbeidet som er lovsangen. «Eg har ei teneste stor for Gud / frå dag til dag i det stille, / der kvardagskleda vert høgtidsskrud /og livsens småting så gilde. / Ja, skal eg eingong det store få, / eg må med truskap i alt det små / i Jesu fotefar lydig gå / og vilje det Jesus ville, / og vilje det Jesus ville.» Matias Orheim skrev denne salmen på et besøk til Jæren i 1909. Det er da også noe jærsk over tegningen til Pahr-Iversen, og noe luthersk. Vi er Adam – fra hebraisk adamah som betyr jord, og er kallet til å leve på jorden og lovsynge den inkarnerte Gud på veien til frelsen i graven. Allerede her i denne fantastiske tegningen fra 1958 binder Pahr-Iversen sin kunst til jorden – til skapelsen – til naturen. Han kan stundom fly opp i lengsler etter smertefrihet, men han flyr aldri langt bort i fjerne drømmer. Han forblir på jorden.
Tragediens letthet
Tegningen Hellig Hellig er Herren Gud er full av død og slit og nettopp derfor også lovsang og glede. Det er likevel noe som ikke riktig har blitt introdusert og som snart skal bli vesentlig i Pahr-Iversens kunst – nemlig humoren og lettheten. Altså ikke bare den kristne gleden, men også munterheten i det tragiske. Det er den vi allerede kan skimte i denne lille fettstifttegningen fra 1960. Pahr-Iversen lagde flere fettstifttegninger på denne tiden, blant annet i og med serien Klagesangene, men denne lille karen har det særegne ved seg at han har en ledighet over seg til tross for de bekymringer vi kan ane i ansiktet. Se bare på den fantastiske posituren! Jeg blir i godt humør av å se en slik kar. Han er rett og slett et fortrøstende forbilde – denne lettheten midt i all bekymring. Nå er det som om isen er brutt i kunsnterskapet - som om solen trenger gjennom tåken, for å snakke med Grundtvig. Det er fantastisk hvordan Pahr-Iversen makter å nedtegne en så kompleks skikkelse med en så enkel strek.
Musikk og teater
I 1961 begynte Kjell Pahr-Iversen den omfattende produksjonen av trykksverteverk – hvor han altså bruker sin helt særegne teknikk med å påføre sort trykksverte med kost og rull på papir (se essayene Kristus og klovnen og Natur og luft). Slik jeg ser det, er det først med disse verkene Pahr-Iversen virkelig skyter fart som selvstendig kunstner. Jeg betrakter trykksverteverkene mer som en overgang til maleriet enn som tegninger og vil ikke tematisere dem her. Men i samme periode lagde Pahr-Iversen imidlertid også mer konvensjonelle tegninger – særlig under og etter londonoppholdet i 1964. Det var da også på denne tiden han var engasjert av Rogalands avis som teatertegner. Det særegne med disse tegningene er at de har en letthet i streken og ofte en viss rettlinjethet som skiller dem ut fra både de mer massive trykksvertetegningene og de senere, fyldigere og mer avrundede tegningene. Motivmessig er 64-tegningene særlig knyttet til teaterstykker og hans særlige musiske interesse på denne tiden, men også, som alltid, stakkarslige skikkelser i gatebildet som har gjort et uutslettelig inntrykk - som en slags røst i ødemarken.
Portrett
Pahr-Iversen har gjort mange portretter opp gjennom tidene. Alminnelige portretter, men også tegninger av personer han har mintes fra tidligere – som f.eks. «adjunkten» som han har tegnet gjentatte ganger. Portrettlikheten varierer i disse, syns jeg, men de har det felles at de ofte henter frem noe vesentlig ved selve skikkelsen og personligheten – som f.eks. gravalvoret i fargekrittegningen av min mor, som riktignok ble i meste laget for de eldre i familien. Tegningen av Ellef Gryte fra 1967 er det portrettet av Pahr-Iversen som har gjort mest inntrykk på meg – fordi jeg er vokst opp med det, men også fordi jeg syns uttrykket er uovertruffent. Ellef Gryte var en nær venn av Pahr-Iversen og min far. Han var høyreist og smalbygd og hadde en høytidelig, men samtidig også en komisk fremtoning. Hans staselige klønethet var til stor inspirasjon da Pahr-Iversen i 63-64 malte serien Poeten som fugl og disse figurene som bukker og faller.
Speilet
Kjell Pahr-Iversen fester ofte blikket ved litt særegne typer som gjerne befinner seg i de lavere sosiale lag eller som strever med ett eller annet – sekkebærere på mølla, gjøglere og gatemusikanter, snublende poeter, omreisende kramkarer fra Alfred Hauges tekster – eller rett og slett et menneske som ser sin tragiske skjebne i speilet. Det er noe dypt menneskelig og kristelig over dette blikket. Ecce homo. Se det mennesket! Et motiv som går igjen er skuespilleren som sminker seg foran speilet. Konkret er motivet inspirert av bekjentskapet med Georg Løkkeberg, men også av sin egen erfaring av å leve bak en øyemaske – og den maske som hele livet dypest sett er. Larva Dei. Speilet blir et symbol på å se inn i sannheten bak masken – å innse sannheten om seg selv – som jo er både dypt tiltrekkende og samtidig kvalmende. Det er denne erfaringen Pahr-Iversen hadde allerede som liten gutt da han daglig følte at blikket ble dratt inn i speilet for å innse den tragiske ødeleggelsen i ansiktet.
Klagerop og forsoning
Kjell Pahr-Iversen har helt siden tidlig 60-tallet hatt blikket festet på desperate personer som har ropt ut sin fortvilelse på gaten. Dette har åpenbart truffet en sjelsnerve og har minnet ham om det himmelrop som formidles i Klagesangene. Det påfallende her er ikke smerten i seg selv, den kjenner vi alle til, men den nok for mange fremmede tanken at smerten kommer fra Gud. Det betyr ikke at Gud er ond, men det betyr at den Gud som engang skal opprette en evig godhet er bevirkende i alt som skjer. Dette visste profetene, og dette vet all monoteisme. Så skal man selvsagt kjempe mot dødskreftene så langt det er forsvarlig, men man skal også la seg forsone med den man nå engang er blitt og den virkelighet man er satt inn i. Det er dette som skjer i Portrett med glassøye 2025 - som på grunn av et subtilt spill mellom portrettlikhet og -ulikhet fremstår som både kunstnerens og vårt eget speilbilde. I dette alderdommens speil er vi forsont. Her har vi fått fred, og det er som om vi er oppkledd til vår egen begravelse.
Nytt liv
Pahr-Iversen brukte tegningen nedenfor som innpakkingspapir for noen papirarbeid jeg fikk med meg fra atelieret. Den var opprinnelig en svak skisse til et portrett - et ansikt som hadde oppstått i fantasien. Så ble det ikke noe mer av - det er slikt som skjer. Papiret fikk da rollen som "penselavstryker" da han malte noen akrylbilder - riktignok med et ønske om å lage en ramme rundt ansiktet. Og det er med dette nesten tilfeldige grepet jeg erfarer at noe skjellsettende skjer. Akrylmalingen, som ellers fremstår ganske dempet, blir i lys av den svake tegningen kraftfull på en måte som ikke bare innrammer ansiktet, men som gir det varme og liv - midt i sin egen svakhet. Det kan minne litt om dynamikken i pastoraleserien, hvor enkelte former gir livskraft inn i en avdempet billedverden. Dette er nytt liv, både på denne siden og i evigheten - dette at sårbarheten omsluttes av en varme som gir liv.
