Pastorale
Pastorale 1987 tar opp tråden fra pastoraleserien fra 70-tallet og er langt på vei en oppsummering av denne - om enn med et enda mer sensibelt uttrykk. Pastorale – det er benevnelsen på den musikken som gjeterne i Sør-Italia spilte for folket da de kom ned fra fjellet senhøstes. Gledesfylt musikk spilt på enkle obo- og sekkepipeinstrumenter. Senere ble musikktypen utviklet i den italienske barokken, med den letthet som fremkommer av åttendedels-takter (6/8, 9/8 og 12/8) sammen med underliggende, jevne borduntoner ( dype "summetoner") som støtter opp melodiføringen. Både temaet med hyrdene og den barnlige gleden i musikken gjorde pastoralen perfekt for julehøytiden. Det er ikke rart at Pahr-Iversen valgte denne tittelen på sine gledesfylte, oppadstigende akrylmalerier første gang i 1973. Tiden i Paris var en lys og god tid, og det var da også dette året hans egen datter ble født. Julen 1973.
Treet i Holland
Pastoraleserien var opprinnelig tenkt som en takk og hyllest til Robert Delaunay - riktignok ikke på grunn av det orfiskgeometriske momentet, men snarere fargespillet og det oppreiste og gledesfylte ved spesifikt eiffeltårnserien. Det kan gi mening å skille mellom tre typer pastoralebilder - selv om det også finnes noen mellomformer: 1) En mer "monumental" type - som Pahr-Iversen selv assosierer med dette treet i Holland han hadde sett i horisonten, og som han etter å ha gått lenge plutselig holdt rundt - f.eks. de tre stående bildene til venstre på bildet under. 2) En mer "geometrisk" type som preges av abstrakte former som interagerer med hverandre - det er her "hockeykøllen" for alvor introduseres. 3) Og endelig en mer "jublende" type - jf. bildet som står helt til høyre på bildet under. Også denne varianten er en del av pastoraleserien, som det helt riktig står i Alain Leduc sin bok "Pahr-Iversen" (2004), men det gir også god mening å kalle den for Ekstatisk landskap, slik det ble gjort i Trond Borgen sin bok "Det krumme skal bli rett" (2017) - eller Leende landskap, som den ble hetende på Fineart-utstillingen i 2025. Mitt bilde til høyre gir klare assosiasjoner både til Treet i Holland og Leende landskap.
Epifani
Jeg kan enda huske første gang Pahr-Iversen ville vise meg serien Min fars hage. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Med tanke på den kraftfulle floxen faren hadde i hagen, hadde jeg forventet meg noe mer fargesterkt, men så møtte disse uttynnede akrylmaleriene meg. De fremstod nærmest som gedigne akvareller. Men desto flottere. Både fra messen og livet vet jeg jo at det vakreste og også mest kraftfulle ofte må ytres på den vareste og mest neddempede måten. Innstiftelsesordene skal man så vidt høre, og orgelet skal stilne. Nå skjer det! Slik også i serien Min fars hage. Nå viser den seg, slik den egentlig er. Et barndommens paradis fylt av liv og lys. Disse utvannede akrylmaleriene, og også de mindre på papir (feilaktig kalt akvareller), fremstår for meg som epifanier av det lysliv som er inneholdt i tilværelsen – som gledesfylte og trøstefulle åpenbaringer av kraften i alt som er til (Løgstrup).
Gloria
Kjell Pahr-Iversen brukte tittelen Gloria på flere av de lyse akrylmaleriene på hvit plate i 1987-88. Ordet kjenner vi fra julefeiringen. Og vi så Hans herlighet (gloriam - Joh. 1:14). Og englenes sang på marken: Ære (gloria) være Gud i det høyeste (Luk 2:14). Mange forbinder nok ordet gloria/herlighet kun med noe lett og lyst, men saken er at ordet også har motsatte konnotasjoner. Det tilsvarende hebraiske ordet er 'kabod' – som rett og slett betyr tyngde. Den herligheten vi snakker om her er altså ikke en luftig sak, men en glede og letthet som i sitt vesen er grunnleggende solid. Et slikt dobbelt gloriabegrep mener jeg også er et gjennomgående trekk ved pastoraleserien hos Pahr-Iversen. Det er her den viktige høckeykølleformasjonen for alvor begynner å ta form, og det er denne soliditeten som skaper den oppadstigende lettheten – på samme måte som det er borduntoner som støtter opp melodiføringen i pastoralemusikken i den italienske barokken.
Pneuma
Kjell Pahr-Iversens akrylmalerier er ikke luftige, men de er fylt med luft – og vind. I Pastorale 1987 er det som om frø og lys og liv blåses oppover av vinden, og på høyresiden er det som om kjeruber løfter oss på vindens vinger. Det åpne vindu 1980 til høyre er lettere enn serien ellers og gir for Pahr-Iversen assosiasjoner til da moren åpnet vinduene - og til den friske luften og gardinene som blafret i vinden. I bildet til venstre er vind-motivet inkorporert i selve tittelen – Gulldraken og sølvvinden. Hvis vi ser bort fra de orfiske trekkene i den kortvarige Pinseserien, så spiller ren geometri liten rolle hos Pahr-Iversen. Det er pusten og vinden det handler om. Ånden som blåser dit den vil – som ikke kan kontrolleres, men som bærer oss. Det rørende er at denne Ånden i kunstnerskapet ikke fører oss inn i en drømmeverden, men rett og slett hjem – til mor, til fars hage, til naturen, og til Ham som kom til jorden og som vi besynger i vårt pastorale.
Nytt liv etter 50 år
