Kristus og klovnen 1961-62

Kjell Pahr-Iversen debuterte i 1959 med tegningene Credo og Hellig, Hellig er Herren Gud (se essayet Tegning). I 1959-60 gjorde han trestikkserien Messe under inspirasjon av sin læremester Povl Christensen (se essayet Grafikk). Da han i 1960-61 utviklet seg som selvstendig kunstner, var det slike religiøse motiver som ble startpunktet - først og fremst kristusskikkelsen. Da jeg første gang så denne tegningen fra 1961 av Kristus ble jeg helt stum. Jeg erfarte simpelthen å stå under barmhjertighetens og sannhetens åsyn. Intet mindre. Man kan tro eller ikke tro, men jeg antar at mange lengter etter dette nærværende blikket som både er nådig og sannferdig. Nåden som gjør sannheten mulig og som ikke støter oss bort. Det er dette barmhjertighetens åsyn Pahr-Iversen på nesten ufattelig vis har formidlet - nærmest som om han har hentet det ned fra himmelen, eller fra Via Dolorosa, som et Veronikas klede. 

Tegningen av Pahr-Iversen fremstår i form nærmest som et ikon. Jeg tenker særlig på det kjente ikonet Kristus Allherskeren i Sankta Katharinaklosteret, det eldste bevarte pantokrator-ikonet (midten av 500-tallet). Det er det samme som skjer i dette ikonet. Det utstråler en dobbelthet av barmhjertighet og rettferdighet, og denne er endog fordelt i selve ansiktet. Barmhjertigheten i ansiktets høyre side (betrakterens venstre side), og rettferdigheten i ansiktets venstre side. Og som alltid i liturgien; høyresiden er det viktigste. Barmhjertigheten er det viktigste. Det er dette jeg erfarer også i Pahr-Iversens bilde, bare enda sterkere. Den ene siden preget av en nesten ufattelig omsorg (for oss til venstre). Den andre siden er mer distansert, med et urgammelt blikk som skuer det hele under evighetens synsvinkel. Dermed er hele fylden der. Nåden og sannheten. 

Et ikon er bygget opp ved at det i bunnen legges gull som skinner gjennom eggtemperamalingen. I Pahr-Iversen sin kristustegning er det noe annet som foregår. I anledning reisen til Amsterdam høsten 1961, utviklet han en særegen teknikk med å påføre trykksverte med rull og kost. Like mye som tegninger, fremstår disse verkene som en kombinasjon av trykk og stofflige malerier. Og de får som regel det egenartede ved seg at det blir liksom et slør over motivet. Det hellige kan fremstilles på mange måter, men nettopp denne kombinasjonen av fysisk nærvær og tilslørethet er en grunnform i vestlig kristendom. Alt er fysisk nærværende, men alt er også mer enn det ser ut til å være. Alt er et mysterium. Det er dette guds- og livsmysteriet Kjell Pahr-Iversen sine trykksvertetegninger formidler på en enestående måte. 

Røveren til høyre 1961 skriver seg inn i disse tidlige, dypt eksistensielle bildene til Kjell Pahr-Iversen. Røveren - det er betrakterens speil. Det er jeg som er røveren. Bildet har biografiske trekk ved at kløften i ansiktet gjenspeiler Pahr-Iversens eget ansikt - denne triste ulykken hvor han nyttårsaften i 1945, altså som åtteåring, fikk sprengt bort store deler av høyre side av en signalpistol. Det ene øyet gikk tapt. Livet ble isolert. Men midt i denne katastrofen vokste det frem en usedvanlig evne til å se verden i en skjønnhet de fleste av oss andre bare kan ane. Arrene er blitt som hederstegn på et blikk som ikke ble ødelagt, men som ble gitt å kunne se virkeligheten i et sannere og vakrere lys. 

Røver på korset 1961 er imidlertid mer enn biografi - kunst er større enn kunstneren. Det mener å bevitne en sannhet, en sannhet om oss og i beste fall til oss. Her er det fortvilelsen og nedbruttheten som fastholdes som sannhet - og ikke minst det skammelige såret, det vi alle har. Men enda viktigere er blikket som møter røveren - det som angir perspektivet. Jeg tenker ikke på vårt blikk som betraktere - da ville det vært røveren til venstre som ble avbildet. Jeg tenker på Jesu blikk. Det er dette som angir perspektivet. Det er fra Hans øyne bildet er malt, og det er fra dette blikket vi må se oss selv. Først da vil vi sammen med røveren til høyre kunne høre de vakre ordene: I dag skal du være med meg til Paradis.

Gjøglere og prelater i Amsterdam

Kjell Pahr-Iversen viste seg tidlig som en sann begavelse. I 1958 studerte han grafikk ved Bergens Kunsthåndverkskole under Povl  Christensen. Året etter studerte han ved Kunstakademiet i København, hvor han bodde nettopp hos Christensen. Der fortsatte han sine grafiske studier, men ble naturlig nok også kjent med CoBrA-gruppen. I 1959 debuterte han på Vestlandsutstillingen. Etter et opphold på Færøyene, mottok han i 1960 Stavanger bys kulturstipend som følge av en utstilling med tresnitt, etsinger og tegninger. Det var dette stipendet som gjorde det mulig å dra til Amsterdam på et lengre opphold fra høsten 1961 (til utpå våren-62). Der lærte han å kjenne amerikansk ekspresjonisme, og det er der han for alvor utviklet sin særegne teknikk med trykksverte. 

Pahr-Iversen forteller om oppholdet i Amsterdam nærmest som et eventyr av H. C. Andersen. Ikke bare var det en blomstringstid for ham som kunstner, men omgivelsene var også bent frem eventyrlige. Det var vinter og bitende kaldt, men fullt av liv. På gatene og stredene rundt der han bodde var der gjøglere og musikanter som spilte og danset til livets opphold. Og det fór prester og prelater inn og ut av kirkene - pakket inn i varme vinterkapper. Og midt i dette eventyrlandet bodde den unge Pahr-Iversen i en nedlagt kjolefabrikk. Det vil si, ikke kjoler egentlig, men kun kjoleoverdeler - hvor det fra taket hang disse besynderlige prøvedukkene som kun hadde overdel. Et hav av halve kvinner i taket. Og fra sideværelset tonet det kontinuerlig pianomusikk fra en annen nybakt kunstner. Det var litt av en tid. 

Pahr-Iversen var og er svært opptatt av klovnen - gjøgleren. Han som bak masken kjenner sannheten og som underholder og gleder den tragiske - den ensomme kongen og oss andre. Tegningen To klovner 1961 er i dette bildet ganske sjelden. Der virker det så bitende kaldt at luften er blitt en solid vegg, og klovnene må holde varmen sammen. Dette er en sjelden intim tegning fra Pahr-Iversens hånd. Mens de fleste andre bildene henvender seg til betrakteren, er det her den intime relasjonen i seg selv som er hovedsaken. Det er parets livskraft det handler om. Og denne kraften forsterkes ved det typiske for mange av disse tegningene - at trykksverten forsterkes oppover i figuren. Dette er det vekstmotivet som preger Pahr-Iversens kunstnerskap i sin helhet og som altså fullt ut kommer til uttrykk her. Pahr-Iversen snakker selv om figurene i disse tidlige tegningene som sopper som skyter opp av jorden. 

Inspirasjonen til sine trykksvertetegninger i Amsterdam fant Pahr-Iversen ikke bare i gjøglermiljøene, men også i litteratur og annen billedkunst. Han var og er opptatt av en rekke klassikere som skildrer tvetydige skikkelser nærmest av eksistensiell karakter - som den skruppelløse forføreren Don Juan, Erasmus av Rotterdams Dåre i "Dårskapens pris" (1509), og Molières skinnhellige prelat Tatuffe - som hos Pahr-Iversen gjerne fremstilles med to hoder, analogt til våre trehodede troll. Og hva billedkunst angår - i Stedelijk Museum fordypet Pahr-Iversen seg i amerikansk ekspresjonisme, men det var særlig utstillingene av Paul Klee, etruskisk kunst og italienske renessansefigurer som kom til å bety mest for ham. Som han selv sier det i et avisintervju: "Her oppdaget jeg et tegneprinsipp som for meg var noe helt nytt. Paul Klee har sett dette i disse figurene og Picasso har sett det samme i Renessansens kultur. Jeg har forresten aldri oppdaget Klee før, nå oppdaget jeg ham gjennom etruskerne." (se nedenfor, RA 12.12.1961) 

Da Pahr-Iversen kom hjem fra Amsterdam våren-62, savnet han farger. Det var da han gjorde Klovn -62 og Klovn med ball -62. Også disse erfarer jeg å fremstå delvis som malerier i uttrykket - nå også i selve teknikken. I ansiktene er fettstiftene brukt så pastost at man skulle tro det var snakk om oljemaling. Når man ser disse to tegningene, og også trykksvertetegningene fra 1961-62 under ett, er det umulig ikke å tenke på den katolske kunstneren Georges Rouault (1871-1958) - ikke bare på grunn av motivene, men også uttrykket. Pahr-Iversen viser da også stor glede og beundring overfor Rouault sin kunst - han blir simpelthen ikke lei av å henvise til denne franske mesteren. Skal man trekke frem én kunstner fremfor andre i Pahr-Ivrsens inspirasjonsgalleri, ville jeg foreslått Georges Rouault - det meditative, fargebruken, streken og også selve det grunnleggende paradigme i kunsten som helhet.

Sett inn om den hellige dåre

Intervju med den unge Pahr-Iversen