Ihukommelse

Dette maleriet har fulgt meg fra fødselen av. Mor og far fikk det til bryllupet i 1968. Det hang hos far, og så hos meg etter hans død. Det er som om livet mitt er stemplet inn i det. Det er fullt av minner. På godt og vondt – ofte godt, noen ganger vondt. I perioder har det vært litt krevende å ha det på veggen – litt som om jeg ikke får helt fri. Jeg har likevel aldri tatt det ned, men snarere prøvd å la bildets egen livsverden få forvandle minnene som er stemplet inn i det. Det er kristendommens kjerne. Ingenting kan slettes ut, men alt kan tas inn i et forvandlende lys. Det er da også Kjell Pahr-Iversens kunstneriske grunninnstilling. Forvandling, ikke viskelær! Det er dette som er ihukommelse. Ikke et kognitivt minne, men at våre liv helt reelt trekkes inn i et opphavelig og forvandlende liv – slik dette som oftest fremtrer gjennom helt enkle midler, som et lite maleri, en håndfull vann eller et nattverdsbrød. 

Metafysisk abstraksjon

Kjell Pahr-Iversens kunst er i stor grad nedtegnelser av inntrykk og minner – slik de blir projisert gjennom paradigmene som gjelder i de forskjellige fasene. Det kan være inntrykk fra glassmaleriene på puben, lys i ølglass, blomsten i mikroskopet, en flue på verandaen, en konkret busk osv.. Minnene fra barndommen virker å være selve urminnene – morens fortellinger, floxen i hagen, lyset som falt på veggen, det åpne vinduet, stemningen, musikken. Det er som om Pahr-Iversen på et sjeldent vis evner å abstrahere en indre virkelighet i alle disse hverdagslige minnene – en virkelighet som er større og vennligere enn den ytre. Dypest sett er det dette metafysiske momentet, at alt er større enn det virker å være, som gjør at hans kunst kan kalles abstrakt - ikke kun at den har en løselig sammenknytning med den konkrete virkeligheten. Samtidig er det klart at det abstrakte billedspråket forsterker denne metafysiske abstraksjonen.  

Ihukommelse av gleden

Den danske teologen Regin Prenter sier et sted at syndens vesen er at vi glemmer gleden. Gleden blir en fornøydhet når livet går bra i stedet for å være den grunn som vår eksistens utspringer av. Gled deg alltid! Så er da også gleden, i dette luthersk-metafysiske perspektivet, ikke en menneskelig ytring, men skapningens innerste virkelighet. Hvert atom gleder seg og jubler. Hver blomst og plante strekker seg henimot Gud med jubel. Å glede seg handler ikke om å ta seg sammen og være takknemlig, men å dø inn i den gleden som er lagt ned i skaperverket. Dette er ihukommelse – å dø inn i noe større enn oss selv. Kjell Pahr-Iversens kunst er i sjelden grad en slik ihukommelse av gleden - noen ganger helt eksplisitt med det gule som virvler som en vind eller strekker seg oppover. Gul glede. Det syngende tre. Dette er ikoner på den gleden jeg ikke selv kan skape, men kun motta som gave. 

Ihukommelse av allskapningen

Selsomme ting 2023 tar på mange måter opp tråden fra de små «minnebildene» fra 60-tallet. Bildet er som en kasse hvor et barn samler leker og alle mulige små ting – det er Pahr-Iversens egen assosiasjon. Her er alt med. En blomst, en fjær, larver og små skapninger, vann, korn og vekster – og forskjellige krefter, masken og de sedvanlige kraftformene. Dette er ikke et bilde som illustrerer noe, men er en reell ihukommelse – en representasjon av alt som finnes. Panta. Når man er i en liten hage eller fremfor et slikt bilde, er det ikke kun det foreliggende som møter oss - slik nominalistene tenker seg det, men hele skapningen – alt som finnes til alle tider. Således er dette metafysisk kunst – ihukommende kunst, i realistisk forstand. Og i forlengelsen av dette er det da også helt naturlig at Pahr-Iversen ihukommer den omsorg som Gud selv omarmer skapningen og kirken med - slik det på fantastisk vis skjer i Forbarmelsen 1989.