Fortrøstningens kunst

Kjell Pahr-Iversens malerier har ofte blitt plassert innenfor kategorien abstrakt ekspresjonisme. Klassifiseringen er forståelig: fargene beveger seg med energi, formene har kraft, billedflaten virker levende. Men betegnelsen er utilstrekkelig. Ekspresjonismebegrepet blir ikke bare for smalt kunsthistorisk sett – det peker også i feil retning på et mer grunnleggende plan. Det antyder at kunsten primært skulle være uttrykk for kunstnerens subjektivitet, mens den dypest sett intenderer å la virkeligheten selv komme til syne.

1. Kunsthistorisk kompleksitet

Problemet med ekspresjonismebegrepet viser seg allerede fra begynnelsen. De tidlige grafiske arbeidene under Povl Christensen bærer en tydelig orientering mot lyset, ikke mot gestisk uttrykk. Maleriene fra midten av 1960-tallet åpner et flytende, lyrisk rom som minner om Sam Francis' franske og japanske fase – med røtter i impresjonismen og en forståelse av farge som romlig og pustende. Dette er lyrisk abstraksjon, som videreføres i krittegningene og akrylverkene på 70-tallet: farger og former folder seg ut i rolig rytme, i slekt med den sene Parisskolens billeduttrykk, langt fra ekspresjonismens subjektive patos. Og som tiden går, knytter Pahr-Iversen seg også til en rekke andre tradisjoner – bl.a. folklore, minimalisme, ikonografi, kalligrafi, islamsk kunst og street art. Et gjennomgående trekk er at mye av hans kunst fremstår som naturabstraksjon. 

Kjell Pahr-Iversens kunstnerskap kan kun forståes i lys av en slik kunsthistorisk bredde. I denne bredden hører også ekspresjonismebegrepet hjemme. Spørsmålet er bare på hvilken måte. En rekke serier har utvilsomt en ekspresjonistisk utside – trykksvertetegningene fra 1960-63, eventyrbildene fra siste halvdel av 60-tallet, ikonserien fra dens begynnelse på 70-tallet, og egentlig en rekke serier gjennom kunstnerskapet. Det handler om intense farger, forenklede former, kraftig gestisk energi. Men selv her peker ekspresjonismebegrepet i feil retning – skal man ta denne kunsten på alvor. For heller ikke disse bildene fremstår etter sitt vesen som uttrykk for kunstnerens indre liv, men som åpninger mot en virkelighet som overskrider subjektet. Dette er tilsynekomst, ikke psykologisk uttrykk.

"Maleren går på jakt etter noe som er større enn ham selv." 
Kjell Pahr-Iversen / i Atle Jerstad: Heia Skapelsen 2014.

2. Fenomenologi og ikonisk grunntone

Fenomenologien gir, slik jeg ser det, bedre redskaper til å forstå grunntonen i Pahr-Iversens kunst enn den kunsthistoriske tilnærmingen med sine stil- og periodebegreper. Heidegger ser kunstverket som en lysning, et sted hvor tilværelsen åpner seg og lar seg erfare som Væren. Kunsten får avgjørende betydning i å avdekke ontologien. Merleau-Ponty viser hvordan maleriet lar det synlige tre frem, hvordan verden artikulerer seg selv gjennom farge og form. Løgstrup minner oss om sansningens mottakende karakter: virkeligheten kommer oss i møte før vi forstår den, som noe som bærer livet selv. Kunsten bidrar til at vi stemmes med Universet. Det er kunstens mål og mening. 

I Pastorale-serien oppstår dette i fargenes ro og rommets åpning. I ikonene fremtrer samme erfaring i den stilistiske forenklingen og sterke koloritten, ikke som uttrykk for subjekt, men som åpning mot noe større. Vi ser på bildet, men viktigere er det at bildet ser på oss – med sannhetens lys. Herbarium og Vertebra viser organiske linjer og vekstformer – som tegn på livets innerste oppdrift, en kraft som løfter mot lyset og gleden på tross av sorg og lidelse. Dette er det håp som er innebygget i tilværelsen. Hos Pahr-Iversen spiller ofte lyset en stor rolle som en iboende kraft i bildene, men det avgjørende er ikke de forskjellige lysvirkningene i og for seg, men at tilværelsen blir «lys levende», for å snakke med Grundtvig. Sånn sett kan det gi god mening å betegne hele Pahr-Iversens kunstnerskap som ikonisk. 

"Et ikon er et besjelet bilde, et bilde som besitter en iboende kraft, et bilde som også ser på deg. Ikonets mål var, og er, å lage noe av enorm betydning for den som ser det. Et bilde som svarer." Kjell Pahr-Iversen / i Atle Jerstad: Heia Skapelsen 2014.

3. Religiøs dimensjon og fortrøstning

Når kunsten som lysning avdekker tilværelsen som dyptgripende Væren, oppstår en religiøs dimensjon. Ikke bare fordi motivene kan vise til ikontradisjon eller kirkelig kunst, men fordi virkeligheten selv fremtrer som gave, som noe som bærer livet. Det er derfor et insekt i denne kunsten kan bli en insektgud – en som trøster og bærer oss. Fortrøstning er ikke optimisme; den forutsetter mørket, men fastholder at livet bæres av en kraft sterkere enn mørket. Pahr-Iversens bilder vender stadig tilbake til lyset, ikke for å overse mørket, men for å la en dypere virkelighet tre frem. Bildet er ikke først og fremst et uttrykk. Det er en avdekking. En lysning i virkeligheten. Og nettopp derfor bærer denne kunsten erfaringen av evig fortrøstning og glede.  

"Hva er menneskets dypeste behov? Jeg vil svare: Menneskets dypeste behov er tilgivelse, tilgivelse og trøst, betlehemsnattens julebudskap: Eder er i dag en frelser født." Kjell Pahr-Iversen / Brev til menigheten om altertavlen, Ikon for den ufortjente nåde (2005) til Vanse kirke.

"Det skulle være som i et Händels sluttkor, hvor alle vi nedbøyde, gjennomvåte og redde, i sorgens og fortvilelsens øyeblikk, reiser oss og synger. Intet mindre." Kjell Pahr-Iversen / Tale ved avdukingen av altertavlen, Omarmingen i Lagård kapell, 2011.

En kunstperspektiv av Kjell Pahr-Iversen