Blekk og akryl
Jeg antar at de fleste kjenner til Pahr-Iversens såkalte akvareller - blomstene og de fargerike ikonene. Å kalle disse for akvareller er imidlertid ikke helt treffende. Det er snakk om en helt annen teknikk, nemlig utvannet akrylmaling på lite-absorberende grafikkpapir – med konturer av blekk påført med en skråskåret bambuspinne. Det er en sofistikert metode helt særegen for Pahr-Iversen. Jeg vil her si litt om bakgrunnen for disse bildene, og også vise noen av de kunstneriske kvaliteter jeg mener disse har – som skiller dem helt ut fra andre typer bilder i kunstnerskapet. Det hele begynte på slutten av 70-tallet hvor Pahr-Iversen begynte å arbeide med litorgrafier. Som et sidefokus begynte han å male med litografisk tusj direkte på papir – nå når han hadde tilgang på disse remediene. Denne teknikken gav ham en frihet så vel som en variasjon i strekuttrykket han ikke kunne oppnå i litografiene.
Etter å ha ferdigstilt mappen Garman & Worse i 1997, gjorde Pahr-Iversen det han kalte Kielland-suiten, en rekke tegninger av dikteren gjort med litografisk blekk. Det nye er her at han ikke lenger bruker litografisk tusj eller pensel, men snarere en skråskåret bambuspinne – en gammel teknikk han lærte av litografene. Denne bambuspinnen viste seg å være ideell for Pahr-Iversen. Med den kunne han oppnå en optimal kombinasjon av lett frihet, som kan minne om de spontane blekk-tegningene til Willem de Kooning, og serdeles varierte strekuttrykk. Fra slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet gjorde Pahr-Iversen en rekke landskaps- og blomsterbilder med denne utsøkte blekk- og bambusteknikken. Her er det som om naturen selv får den letthet og glede som preger akrylbildene på 70-tallet. Pahr-Iversen kunne endelig nedtegne den visjonen han hadde fått av de bittesmå blomstene i Holland – som i sin skjørhet reiser seg som en veldig kraft i det flate landskapet.
Gjennomskinnelige akrylikoner
Det tok ikke lang tid før Pahr-Iversen fikk behov for å fylle blekktegningene med farger. Valget falt naturlig på utvannet akryl, som han siden 1973 hadde brukt i flere serier. Han fargela blant annet enkelte kiellandtegninger på slutten av 90-tallet, og omtrent samtidig begynte han med sine blomsterbilder. Disse er ofte så utvannede og enkle i fargeflaten at de ved første øyekast kan minne om akvareller. Rundt 2010 skjer det imidlertid en endring i uttrykket - i ikonene. Fargeflaten i disse er mer lagvis og kompleks enn i blomsterbildene, og malingsstrøkene fremstår derfor ikke bare som gjennomskinnelige, men også med mer tydelig og avgrenset frenisskarakter - ikke ulikt glassmaling. Dette inntrykket forsterkes ved at Pahr-Iversen erstatter det brunlige litoblekket med helsvart indisk blekk - som figurerer bildet på samme måte som blyinnfatningene i glassmalerier. Disse bildene blir således helt egenartede. Mens oljeikonene fremstår med et iboende lys, fremstår akrylikonene med et bakenfrakommende lys.
Ikon som hellig livspust
Akrylikonene er en nyvinning i Pahr-Iversens kunstnerskap, ikke bare med fernissvirkningen, men også ved at det nå er forholdet mellom flate og strek som står på spill. Innbyrdes er det stor variasjon mellom disse bildene, ikke minst på grunn av de individuelle fargespillene. Pahr-Iversen har da også sett på disse bildene som øvelser i nettopp fargespill – hvordan fargene i det spesifikke ikonet virker inn på hverandre og hvordan totalbildet virker inn på betrakter. Noe av det påfallende i så måte er at de enkelte ikonene skifter karakter avhengig av innfallende lys. Det er som om fargeflatene lever med lyset, igjen ikke ulikt det som skjer i glassmalerier. Et eksempel er den hvite overmalingen i Sindre Hasselknippes Ikon 2010 som fremstår forskjellig gjennom døgnet – fra å være nærmest helt gjennomsiktig til å fremstå som en tilslørende tåke. Det er som om Gud kommer til oss for å ånde oss inn bak sløret - for så å ånde oss ut igjen - som en hellig livspust.
Min mors ikon 2025 (se under) skiller seg ut fra broparten av akrylikonene i den forstand at malingen utgjør selve figurasjonen – sammen med blekket. Her er det ikke fargen som utgjør flaten, men snarere det bakenfrakommende lyset selv – i og med papiret. Dermed blir den omliggende ikonformasjonen liksom en strålekrans rundt sentrum, som på sin side nærmest virker å sveve i lyset som en egen, hellig størrelse. Jeg får nesten lyst til å berøre dette svevende sentrum som virker å være fullt av liv, men det kan man ikke gjøre. Det er hellig. Noe av det påfallende når akrylmalingen utgjør figurasjonen, er at den nærmest får flytende karakter. Her er det ikke snakk om luft som i Det åpne vindu, og heller ikke hellig materie, som i oljeikonene, men en slags flytende lysmasse, liksom flytende glass. Bildet får således stofflig karakter, samtidig som det blir et prisme for det bakenfrakommende lyset. Bildet skiller seg således ut fra de andre i akrylserien, men nettopp et slikt mangfold er typisk i Pahr-Iversens kunst.
